Dyret på bildet kalles en vingesnegl og er ett av de fineste dyrene jeg vet om. Se så vakker den er der den liksom flyr gjennom vannet i det gjennomsiktige skjellet sitt. Litt fordi den er så fotogen har vingesneglen blitt en slags «poster child» for hvor farlig havforsuring er for livet i havet. Men hvor mye vet vi egentlig om effekten havforsuring har på planter, dyr og økosystemer?
Foto: Russ Hopcroft, University of Alaska, Fairbanks, via Wikimedia Commons
Vi vet at synkende pH-verdier i havet er en uunngåelighet. Selv om vi stopper alle CO2-utslipp i dag så vil vi få en betydelig forsuring av havet i dette århundret. Siden karbonat-ion er bufferen til havvann vet vi også at når CO2 tas opp av havet så minker mengden med karbonat-ion. Siden karbonat-ion er en bestanddel i kalsiumkarbonat-mineralene som skjellene til mange planter og dyr består av, oppstår det en konkurranse mellom de kjemiske endringene, havets forsøk på å nøytralisere disse, og biologiens krav til karbonat-ion for å bygge kalsiumkarbonat-skjell.
Det vi ikke vet like mye om er hvordan biologien reagerer på denne konkurransen. Det er gjort mange studier på hvordan forskjellige dyr og planter vil reagere på havforsuring. En av disse studiene så på effekten havforsuring har nettopp på vingesnegl. Når det er mye karbonat-ion tilgjengelig i havet er vingesneglen glad og fornøyd og kan vise frem sitt vakre, gjennomsiktige skjell. Når det derimot blir mindre karbonat-ion tilgjengelig vil skjellet først bli hvitt, så vil det oppstå små hull og krater i skjellet før det tilslutt går helt i oppløsning. Ved en lavere, men fortsatt basisk, pH vil vannet virke korroderende på vingesneglen.
Andre studier har sett på planteplankton, alger, forskjellige typer skjell og større dyr som hummer. Konklusjonen av alle studiene er at effekten varierer fra art til art og fra sted til sted. Havforsuringen er altså ikke entydig dårlige nyheter for livet i havet, og noen typer alger kan komme til å klare seg bedre. Vi bør være forsiktige med å spå dommedag på grunn av havforsuring.
Men når det er sagt så er det ikke gjort store eksperimenter på økosystem-nivå, det er gjort få eksperimenter in situ (de fleste eksperimentene foregår i såkalte mesokosmer som er avskilt fra det naturlige økosystemet), og det er gjort få studier der flere miljøindikatorer (som for eksempel oksygen og temperatur) endres samtidig. Livet på jorda er svært tilpasningsdyktig og reaksjoner er ofte uforutsigbare. Derfor er det store utfordringer knyttet til forskning på biologiske effekter av havforsuring. Ikke minst fordi realistiske eksperimenter, som inkluderer kroniske langtidseffekter og tar hensyn til evolusjon, vil måtte foregå over svært lang tid.
Praktisk nok finnes det naturlige analogier til fremtidens hav: områder der CO2naturlig bobler ut av havbunnen og fører til lokal forsuring. Det lever massevis av organismer ved slike naturlige utslippspunkt til tross for ofte veldig lav pH (mye lavere enn det havforsuring vil føre til det neste århundret). Det vi ser er at noen organismer trives bedre i surere vann enn andre og disse vil utkonkurrere de artene som trives med «normal» pH. Det er også observert at biodiversiteten er lavere enn i ellers lignende områder.
Det er fortsatt mye vi ikke vet, og det er umulig å gi et enkelt svar på hvor farlig havforsuring er. Livet i havet kommer uansett til å tilpasse seg og overleve. Men kanskje vil tilpasningen føre til så radikale endringer i havets økosystem at grunnlaget for menneskelig havbruk, som fiske, forsvinner. Da er i så fall havforsuring dårlige nyheter for menneskeheten, selv om vi ikke lever i havet.
Til tross for mange åpne spørsmål er det altså ingen grunn til å ta lett på utfordringene som videre havforsuring fører med seg.